Fra desember 1981 til september 1984 starten den første konsesjonsperioden for privat radiodrift. Det var 50 konsesjoner som ble uttdelt til lag, foreninger og organisasjoner på ti ulike steder. Men det var en begrensning: Konsesjonene var beregnet kun for forsøksvirksomhet. Ingen kommersiell radiodrift var tillatt i denne prøveperioden, det medførte at man eksluderte kommersielle aktører slik som aviser og næringsdrivende fra å driver radio.

Når første konsesjonsperiode var over, startet periode nummer to. Antalle nærradiokonsesjoner økte radikalt til 381 for 103 områder. Denne gangen slapp de kommersielle aktørene til, dog bare i form av aviser. Dette medførte at det ble rene aviseide radiostasjoner. Det var ingen eierskapsbegrensning i denne perioden.

Disse to konsesjonsperiodene, som i profesjonell virksomhet vil kalles å finne ut hva man må bygge en lov på, resulterte i ”Lov om nærkringkasting av 27. november 1988”. I den anledning ble det opprettet en nemnd som ta seg av konsesjonstildeling og samt å være et statlig organ for privat kringkasting i Norge. Organet fikk navnet Nærkringkastingsnemnda og byttet senere navn til Statens Medieforvaltning.

Når loven var ferdig og Nærkringkastingsnemnda var på plass, var det tid for å tildele de første ordinære konsesjonene. Den første offisielle konsesjonsperioden for nærradiodrift, startet den 1. mai 1988.

Helt siden 70-tallet hadde diskusjonen gått på om NRK radio skulle få en klar formattering i tråd med europeisk allmenkringkastere: En bred, allmen kanal og en lett kanal med mye pop-musikk og musikk. Eller om P2 skulle bli ren distriksprofil.

De som ønsket seg profilering/formattering tapte i første omgang. De fleste ville at distriktskontorene skulle bidra til den nye kanalen, P2.

P2 som distriktsradio, ville gjøre det vanskelig å la stasjonen bli en lett musikkradio. Tradisjonen for å la NRK være en folkeopplyser stod fortsatt sterkt. Dette preget også ledelsen som var  fremmed for tanken på at P2 skulle bli en "jukebox"-radio.

Den svenske situasjonen preget også debatten. Sverige har hatt to kanaler siden 1950-tallet og den tredje sterkt profilerte kanalen, P3 kom på lufta i 1965. Når vi i Norge skulle bestemme profilen til P2, var Sveriges Radio i ferd med å dempe den sterke profileringen av P3.

Situasjonen for NRK P2 ble helt annerledes enn man ante. P2-profilen som man så for seg, krevde mange flere stillinger, enn det myndighetene la opp til. Det ble ikke opprettet nok stillinger for å kunne lage en fullgod P2-profil.

Veien frem til en ren musikk-kanal ble derfor kort. Med lite mannskap, endte P2 opp som musikk-kanal.

NRKs hovedkvarter i Trondheim (Foto: Morten Antonsen)

Dette ble sett på å oppheve "Marienlyst-monopolet". For Høyres del, var P2 ut av Oslo, veien til en mer selvstendig og uavhengig NRK-kanal.

P1 er utvilsomt den største radiostassjonen i Norge på tidlig 90-tall. P4 og P3 har ennå ikke startet, slik at markedsandelen til nærradio er meget høy.